13 prinsipper for åndelig aktivisme

This article is also available in English

Nedenstående ble opprinnelig utviklet av Satyana-instituttet og lagt ut på deres nettsted[1]. Teksten has siden blitt fremmet av Educate-Yourself.Org[2], og nå blir disse verdifulle rådene presentert for lesere av dette forumet.

Prinsipper for åndelig aktivisme

1. Forvandling av motivasjon fra sinne/frykt/håpløshet til medfølselse/kjærlighet/mening. Dette er en avgjørende utfordring for dagens bevegelse for sosial forandring. Dette er ikke for å benekte den edle emosjonen som utgjøres av velrettet sinne eller opprørthet i møtet med sosial urettferdighet. I stedet innebærer det en avgjørende overgang fra kamp mot ondskap til arbeid for kjærlighet, og resultatene på lang sikt er veldig forskjellige, selv om de ytre aktivitetene synes så godt som identiske. Handling følger av væren, som det heter i et sufi-ordtak. Følgelig: «en positiv framtid kan ikke oppstå fra et sinn fylt av sinne og håpløshet» (Dalai Lama).
   
   
2. Ikke-tilknytning til resultatet. Dette er det vanskelig å sette ut i livet, likevel er det slik at i den grad vi holder fast ved resultatene av vårt arbeid, vil vi stige og falle med våre suksesser og mislykkede handlinger — en sikker vei til utbrenthet. Hold fast ved en klar intensjon, og gi slipp på utkommet — og legg merke til at en høyere visdom alltid er virksom. Som Gandhi sa det, «seieren ligger i utførelsen», ikke i utkommet. Vedbli dessuten å være fleksibel i møtet med foranderlige omstendigheter: «Planlegging er uvurderlig, men planer er ubrukelige.» (Churchill)
   
   
3. Integritet er din beskyttelse. Dersom ditt arbeid har integritet, vil det ha en tendens til å beskytte deg fra negativ energi og omstendigheter. Du kan ofte finte unna negativ energi fra andre ved å bli «gjennomsiktig» for den, og la den passere gjennom deg uten at den har noen skadelig påvirkning på deg. Dette er en bevissthetspraksis som man kunne kalt «psykisk aikido».
   
   
4. Integritet i midler og mål. Integritet i midler kultiverer integritet i fruktene av ens arbeid. Et edelt mål kan ikke oppnås ved anvendelse av uedle midler.
   
   
5. Ikke demoniser dine motstandere. Det gjør dem mer defensive og mindre mottakelige for dine synspunkter. Mennesker svarer på arroganse med sin egen arroganse slik at fastlåste motpoler oppstår. Vær en evig student og benytt enhver anledning til å utfordre dine egne synspunkter.
   
   
6. Du er unik. Finn og oppfyll ditt sanne kall. «Det er bedre å gå sin egen vei i ydmykhet enn å følge en annens vei, uansett hvor mye suksess denne bringer». (Bhagavad Gita)
   
   
7. Elsk din fiende. Eller ha i det minste medfølelse for dem. Dette er en avgjørende utfordring for vår tid. Det betyr ikke at man hengir seg til falskhet eller korrupsjon. Det betyr en overgang fra «oss/dem»-tenkning til «vi»-bevissthet, fra adskillelse til samarbeid, hvor vi erkjenner at vi som mennesker har langt flere likhetstrekk enn forskjeller. Dette er en utfordring i situasjoner med folk som har oppfatninger som står steilt i motsetning til våre egne. Vær hard på sak, ettergivende på folk.
   
   
8. Ditt arbeid er for verden, ikke for deg. Ved å utføre tjenstlig arbeid jobber du for andre. Den fulle grøden av arbeidet ditt vil kanskje ikke finne sted i din levetid, men like fullt gjør din innsats nå et bedre liv for fremtidige generasjoner mulig. La din fullendelse skje i takknemlighet over å ha blitt kalt til dette arbeidet, og fra å utføre det med så mye innlevd nestekjærlighet, ekte følelser og tanker, innbitt besluttsomhet, og tilgivenhet som du kan makte.
   
   
9. Uselvisk tjeneste er en myte. Ved å tjene andre tjener vi våre sanne selv. «Det er ved å gi at vi mottar». Vi livnærer oss via dem som vi tjener på samme måte som vi velsignes når vi tilgir andre. Som Gandhi sier det, skjenker utøvelsen av satyagraha («knuging til sannheten») en «uforlignelig og universell kraft« til dem som praktiserer den. Tjenstlig arbeid er opplyst egeninteresse fordi det kultiverer en utvidet opplevelse av seg selv som inkluderer alle andre.
   
   
10. Ikke isoler deg fra verdens lidelser. Ved å avskjerme seg fra hjertesorg umuligjør man forvandling. La ditt hjerte briste tvers igjennom, og lær å bevege deg i verden med et brustent hjerte. Som Gibran sier: «Din smerte er den medisinen som din indre lege bruker til å helbrede deg». Når vi åpner oss selv opp for verdens lidelser blir vi til medisinen som leger verden. Dette er det Gandhi forsto så grunnleggende i sine prinsipper om ahimsa og satyagraha. Et brustent hjerte blir til et åpent hjerte, og virkelig forvandling tar til.
    
    
11. Det du sysler med blir du. Din essens er formbar, og til syvende og sist blir du det du i dypeste forstand fokuserer din oppmerksomhet på. Du høster det du sår, så velg dine handlinger med omhu. Dersom du hele tiden hengir deg til strid blir du selv et stridsemne. Dersom du hele tiden gir kjærlighet blir du selv til kjærlighet.
    
    
12. Stol på troen og gi slipp på behovet for å finne ut av alt. Det er større 'guddommelige' krefter i arbeid som vi fullt ut kan stole på uten selv å kjenne deres nøyaktige handlemåter og agendaer. Tro betyr tillit til det ukjente, så tilby deg selv som et virkemiddel for kosmos' iboende godhet. «Det første skritt til visdom er taushet. Det andre er å lytte.» Dersom du oppriktig spør inni deg og lytter etter veiledning, og deretter omhyggelig følger den—arbeider du samstemt med disse større kreftene, og du blir instrumentet for deres musikk.
    
    
13. Kjærlighet skaper formen, ikke omvendt. Hjertet overstiger avgrunnen som sinnet skaper, og opererer på dyp som er ukjente for sinnet. Ikke la deg fanges inn av «pessimisme overfor menneskenaturen som ikke er oppveid av en optimisme overfor den guddommelige natur, for da vil du overse nådens helbredelse.» (Martin Luther King) La ditt hjertes kjærlighet fylle opp ditt arbeid og du kan ikke mislykkes, selv om dine drømmer vil kunne virkeliggjøre seg på måter som er forskjellig fra det du forestiller deg.