Døden

Døden er det dypeste fenomen alle levende vesener har felles. Selv om mange mennesker i den vestlige kulturkrets oppfatter døden som en endestasjon er den i realiteten bare et kontinuitetsbrudd i visse aspekter av bevisstheten. Det innebærer at bevisstheten ikke "slokner" i dødsøyeblikket men at svært mange av virkelighetens referansepunkter forsvinner eller byttes ut.

Døden er det største tabuet i Vesten og svært få mennesker bruker noe særlig tid, oppmerksomhet eller energi på å forberede seg til den. Dette er paradoksalt fordi døden, sammen med unnfangelse, og dernest fødsel, er den største hendelsen i ethvert liv, og, individets status i dødsøyeblikket avgjør hva som skjer med det etter døden.

Utbredte misoppfattelser om døden

I Norge der de fleste deler en i hovedsak ateistisk livsanskuelse blir andre oppfatninger om døden, om kontinuitet i livsbaner utover vårt liv fra fødsel til død, sansksjonert med misbilligelse, latterliggjøring og marginalisering. Forskning og vitenskap tillates ikke på emner som forutsetter eller åpner for en annen virkelighet enn den som sier at mennesket er identisk med sin fysiske kropp og at livet begynner ved fødsel (eller unnfangelse) og avsluttes ved døden, og ingenting utover det eksisterer.

Det virker sterke sosiale sanksjoneringskrefter for å vedlikeholde den ateistiske konsensusmodellen av virkeligheten som den norske stat bygger på.

Død og sykdom

Det er svært få som er klar over at død og sykdom ikke naturlig hører sammen. Mens død er et naturlig stadium i livsprosessen er sykdom det imidlertid ikke. Mens sykdom opptrer som en følge av mangelfulle livsvilkår, materielt, kjemisk, fysisk, sosialt, økonomisk eller åndelig, er døden langt mer universal. Å dø betyr at man beveger seg fra en virkelighet til en annen via en diskontinuitet. Det er derfor svært synkronistisk på norsk at det beste bilde på hva det vil si å dø er det å gå gjennom en dør. Like dramatisk forskjellig er virkeligheten på den ene siden av døra fra virkeligheten på den andre siden. Man dør fordi en prosess er ferdig. Man har ikke mer her å gjøre – det man kom hit for er utført

Død og bevissthet

Død forstås allment som en utviskning av bevisstheten, men i realiteten skjer det en frigjøring av bevisstheten, altså den utvides, og man befinner seg etter døden på et høyere bevissthetsnivå. Dersom man gjennom den tid man har hatt på jorden ikke har utviklet de kognitive verktøy som trengs for å fungere i en slik virkelighet vil dette oppleves svært kaotisk og forvirrende og eventuelt langt mindre trivelig enn den virkeligheten de kom fra (livet før døden). Den egenskap som man behøver å utvikle for å kunne gå videre på en ryddig og ordentlig måte etter døden kalles innsikts-bevissthet og er identisk med det kortvarige øyeblikk de fleste kjenner fra det å ha en aha-opplevelse. I innsikts-bevissthet er dette imidlertid en vedvarende tilstand.

Død og aldring

Død og høy alder utgjør et falskt par på samme måte som død og sykdom og er også en direkte følge av det andre falske paret. Det er ingen naturlig sammenheng mellom det å bli gammel og det å visne hen, for så til sist å dø. Riktignok er det en sammenheng med organismens evne til å fungere over et bestemt terskelnivå, definert som minstekravet for å opprettholde et energinivå som muliggjør vedlikehold av organismens fysiske integritet. Dette handler imidlertid ikke om kronologisk alder men om fraværet eller tilstedeværelsen av kritiske sykdomsprosesser. For de fleste mennesker vil livsmiljø og egenomsorgskapasitet medføre at sykdommer oppstår, og at istedenfor å bli helbredet vil disse sykdommene isteden stadig forverre seg mens nye kommer til. Miljøer med utspring i USA har kommet langt i forståelsen, også innenfor det klassiske vitenskapelige paradigme, av dette, noe som vises innenfor felter som anti-aldring, livsforlengelse og extropianisme.

Livet etter døden

Ifølge sufi-mesteren Said Nursi fins det fem nivåer av liv:

1. Det livet vi lever med store begrensninger, belastninger, angst og smerter.
2. Livet til helgenene etter døden. De kan være på flere steder samtidig. De kan spise og drikke dersom de vil, men de er ikke nødt til det slik som vi.
3. Jesus befinner seg på dette nivået. Disse befinner seg i himmelriket med sine jordiske kropper. Nursi forklarer at de får et engelsk liv og får en lysende finhet. Dette kan også forklares som at deres kropper får en grad av subtilitet {forfinethet) som man finner i det rike han kaller "World of Similitudes" og at de får stjernelike kropper.
4. Dette er martyrenes nivå. De har et liv som befinner seg ett nivå høyere enn de døde i sine graver. Dette livet likner på det jordiske livet, men det har ikke sorg og nød. De er ikke klar over at de har dødd men tror bare at de har kommet til en bedre verden. De opplever ikke den separasjonssmerten som ellers følger med døden. Dette er i motsetning til de døde som vet at de er døde. Den glede og nytelse de opplever i den neste tilværelse som Nursi kaller "the Intermediate World" (mellomverdenen), når ikke opp til det nivå som martyrene opplever. Dette kan sammenliknes med to menn som drømmer den samme drømmen hvor de kommer inn i et vakkert palass som minner om Paradis; den ene vet at han drømmer og de gleder og nytelser han opplever preges av at han tenker "dersom jeg våkner nå blir alt dette borte", mens for den andre som ikke vet at han drømmer vil ingenting redusere opplevelsene.
5. Dette er nivået til åndene til de døde i sine graver. Døden er en forflytning av tilværelsens virkested, frigjøring av ånden, frigivelse fra alle plikter. Det er imidlertid ikke utslettelse, ikke ikke-tilværelse og heller ikke å gå over i intethet.