Einar Efjestad

Einar Efjestad (1932 – 1989) var en markant skikkelse i Oslos pressemiljø. Han var født på den sosiale solside i Kalfaret i Bergen, og vokste opp der under og etter Annen verdenskrig. Hans første sterke barndomsminne var fra da liket av en nedskutt engelsk krigsflyver ble dratt opp fra Lille Lundgårdsvann.

Kommunist og skipsingeniør

Tross sin privilegerte bakgrunn hellet Efjestad til kommunismen, og han tilhørte ungdomsgenerasjonen som entusiastisk gikk løs på oppgaven med å bygge landet etter krigen.

Efjestad utdannet seg til skipsingeniør, og i en periode av karrieren jobbet han på storverftet Burmeister & Wein i København. Efjestad var en meget belest og kulturopptatt herre, og i den danske hovedstaden ble han en nær venn av, og begersvinger med den legendariske forfatterinnen Tove Ditlevsen.

Senere fikk han stilling som ingeniør på Akers Mek. i Oslo. Men den måtte han forlate; angivelig etter en produksjonsskandale hvor lastelukene til et skip enten ble altfor store, eller altfor små, grunnet bohem Efjestads noe konstante begerføring…

Journalist i moden alder

Dermed påbegynte han sin pressekarriere i relativt moden alder, som frilanser og som fast tilknyttet reporter i Kriminaljournalen. Det var hans venn, billedkunstneren Ole Jørgen Lehmann, som hjalp ham inn i pressen. Etter en lang periode i Kriminaljournalen begynte han som næringslivsjournalist i Nordisk Tidende og forsatte i Industrinytt, hvor han avsluttet sin yrkeskarriere.

Efjestad var mildt sagt synlig i Kriminaljournalens spalter. Hans kulturarv, kunnskaper og sosiale bevissthet bidro til å gi krimlesere en rekke artikler, hvor han satte kriminalitet i et perspektiv, og hvor han ikke minst ga aktører i de kriminelle miljøene et menneskelig og forsonlig ansikt. Som Bjørneboe nådde Efjestad ut til lesere som ellers kanskje ikke ville vært i nærheten av slike betraktninger.

Høy stemme med stort hjerte

Efjestad fikk for øvrig et nokså anstrengt forhold til miljøet i Akersgaten hvor riksavisene regjerte: Det skyltes at en av Norges fremste seniorjournalister, med sosialsaker som spesialfelt, avviste en sak som frilanseren Efjestad tilbød den radikale storavisen for salg. Og etter å ha tatt kopi, stjal hun både ideen og formuleringene hans, og satte artikkelen på trykk med egen byline.

Etter dette lyste Efjestad forbannelse over alle politisk korrekte luksusliberalere, særlig når han hadde smurt taleorganet med sin favorittwhisky. Da brølte han gjerne høyt også, for Efjestad var kanskje den som kunne brøle høyest i landet.

Efjestad var ikke den som var lettest å være venn med. Bak hans kommunistiske fasade lå det en individualist av dimensjoner, og han var provokasjonens mester. Mange ganger var hans viktige veivalg i livet også mer styrt av følelser enn av overveielser.

Men han hadde en mildhet, sjarme og nedarvet dannelse som kvinner elsket – og han hadde definitivt et stort hjerte som hans venner fortsatt husker og savner 20 år etter hans død i 1989, 57 år gammel.