Personlige verktøy

Skjoldmøysagaen - ARNE TREHOLT OG ANDRE JOURNALISTER

Fra Xiandos Info

Gå til: navigasjon, søk

Min nærmeste overordnede på delegasjonen var Arne Treholt. Han var en av de kjendisene som hadde forelest på aspirantkurset, og jeg var full av beundring. Beundringen fortok seg raskt da jeg oppdaget at hans engelsk var svært stotrende, med en aksent som skar i ørene, men i selskap med norske politikere og mediafolk var han uovertruffen. Hans fortid i journalistikken skinte tydelig gjennom: En avis må ha en viss mengde nyhetsstoff, og har man intet, får man skape nyhetene selv.

Mellom de nordiske FN-delegasjonene var det et nært samarbeid. Vi hadde ukentlige arbeidslunsjer hvor alle saker som skulle opp i Hovedforsamlingen ble drøftet. Svenskene var denne høsten mest opptatt av et forslag om en verdenskommisjon for miljø og utvikling som de hadde fått konsensus om under UNEPs styremøte i Nairobi tidligere på året. Det lå an til at også Hovedforsamlingen skulle slutte opp om vedtaket, under forutsetning av at kommisjonen ble finansiert av frivillige bidrag og det lyktes å komme til enighet om formannsspørsmålet. Det var særlig det siste som bekymret svenskene, for en av de innflytelsesrike politikerne fra U-landsgruppen hadde allerede kunngjort at han selv var kandidat til formannsvervet. For å nøytralisere denne politikeren trengtes en kvinne, og helst en kvinne som kunne matche afrikaneren stillingsmessig, altså var man på jakt etter en kvinnelig kandidat som var eller hadde vært statsminister.

Det var selvfølgelig ikke så mange slike kandidater i den nordiske krets. Arne Treholt tok straks hintet og lovet å ringe Gro. Hun hadde nettopp tapt valget i 1981 og hadde måttet gå av som statsminister. Gro Harlem Brundtland var ikke bare villig til å stille opp, hun var entusiastisk, og etter at Arne Treholt og svenskene i fellesskap hadde klart å få Gro akseptert av alle geografiske grupper, regnet førstnevnte naturlig nok med å bli husket ved neste korsvei. Men damen fra Bygdø laget sine egne spilleregler, og mennene som hjalp henne til makt, ære og berømmelse flyter rundt som vrakgods etter en orkan i Stillehavet.

Arne Treholt hadde før han reiste fra Norge vært med på å skape en helt ny journaliststand, medløperjournalistene. Opplysninger ble gitt «i fortrolighet» med advarsel om at de ikke måtte trykkes «før jeg sier fra». Late og tåpelige bladfyker syntes det var svært så bekvemt å få stoff av en viss eksklusivitet mot løfte om samarbeid. I New York fikk jeg rikelig anledning til å studere representanter for «den fjerde statsmakt». Der oppdaget jeg at svært mange nyhetsjournalister har vært søkere til aspirantopptaket i UD. De har et slags hat/kjærlighetsforhold til dem som har vært så heldige å komme inn. Antagelig slår det disse journalistene fra tid til annen at diplomater flest ikke er mer intelligente og kunnskapsrike enn dem selv. Men så må de jo være det likevel da, siden de kom inn og de selv ikke. Den tanke at opptaksprøven kanskje ikke alltid er helt fair, våger norske nyhetsjournalister knapt å tenke.

Mange journalister fortsetter å søke UDs aspirantopptak lenge etter at de er vel etablert i nyhetsjournalistikken. Kommer de så inn, går de gladelig ned i lønn i to år, mens de avtjener aspirantverneplikten. I horisonten lokker feite utetillegg, anseelse og prestisje. Det måtte en kvinne til for å foreta en annen prioritering. Da Eva Bratholm tidlig på 1980-tallet ble opptatt som aspirant i utenrikstjenesten, foretok hun en grundig sammenligning av lønns- og arbeidsvilkår i UD og NRK, vurderte sine sjanser til å få korrespondentstillingen i USA - og takket nei til plassen på aspirantkurset. Dette kursets prestisje er aldri siden blitt fullstendig gjenopprettet.

Skjoldmøysagaen - Innhold:

Hentet fra «http://nb.xiandos.info/w/index.php?title=Skjoldm%C3%B8ysagaen_-_ARNE_TREHOLT_OG_ANDRE_JOURNALISTER&oldid=13606»