Personlige verktøy

Skjoldmøysagaen - FENGSELSFUGLER

Fra Xiandos Info

Gå til: navigasjon, søk

Etter hvert ble det rutine å ha nordmenn innsatt i thailandske fengsler, men første gang er naturligvis det man husker best. Knapt en måned etter at jeg var på plass i Bangkok fikk vi melding om at thailandsk politi hadde arrestert to nordmenn. Begge var ettersøkt i Norge. Den ene satt i Immigrasjonsfengselet, det såkalte Apeburet. Han hadde ikke gjort noe straffbart i Thailand og var heller ikke ettersøkt for særlig alvorlige forhold i Norge. På ambassaden mente vi at han kunne settes på flyet og sendes til Norge uten følge. Men politiet hadde en annen vurdering. Her var det en mulighet til tjenestereise til Bangkok som måtte utnyttes. To staute, norske politifolk kom nedover og hentet misdederen hjem. I København ventet VG med journalist, fotograf og sjekkhefte, og hjemkomsten til en ubetydelig småsvindler ble dekket som et middels statsbesøk.

Den andre fengselsfuglen var det større problemer med. Ifølge thailandsk politi var han siktet for besittelse av narkotika, men fyren bedyret sin uskyld. Nå satt han i varetekt i påvente av at saken skulle komme opp, og jeg dro ut på mitt første besøk til et «ordentlig» fengsel i Thailand.

Det var en selsom opplevelse. Fangen viste seg å være en usedvanlig sjarmerende og ressursrik nordmann, men den historien han fortalte var grotesk. I fengselet var han blitt slått, lenket og tvangsvaksinert med den samme sprøyten som var blitt brukt til å vaksinere et tyvetalls andre. Alle nyankomne ble vaksinert, enten de ville eller ikke, fortalte han. Fordi han hadde motsatt seg vaksineringen, ble han tatt helt til slutt, mens fire fanger holdt ham. Hva skulle jeg tro? Jeg resonnerte i mitt stille sinn. Oppbankingen var sannsynlig, men umulig å bevise. Lenkene kunne jeg skue med mine egne øyne, de var ganske riktig påsmidd, ikke festet med låsemekanismer. Men vaksinasjonshistorien var for jævlig til å være sann. Selv om AIDS-faren offisielt ble nedtonet, visste alle at den var overhengende, og hepatitt var svært utbredt i Thailand. Jeg fattet en rask beslutning og ba om å få treffe fengselsdirektøren øyeblikkelig.

Senere, da jeg var mer erfaren, fikk jeg vite at en avtale med en fengselsdirektør er noe man anmoder om opptil uker i forveien, men av og til kan det lønne seg å være uvitende. En vestlig, kvinnelig diplomat som med den selvfølgeligste mine av verden ber om å bli vist til fengselsdirektørens kontor, sier man ikke nei til i et thailandsk fengsel. Få minutter senere sto jeg på toppsjefens kontor.

Fengselsdirektøren var hyggelig på grensen til det hjertelige, og jeg svarte naturligvis med samme mynt. Vi utvekslet de behørige fraser og til slutt kom jeg inn på denne nordmannen som hadde havnet i den ærede direktørens fengsel. Jeg forsto jo at han måtte ha gjort noe fryktelig galt ettersom han var lagt i lenker, og jeg forhørte meg interessert om han hadde forsøkt å rømme eller overfalle vaktene. Neida, det var ren rutine, forklarte fengselsdirektøren. Nyankomne ble holdt lenket ca. ni ukers tid for å lære seg disiplin. Men ettersom denne nordmannen jo var en landsmann av en så hyggelig diplomat, skulle han se om det ikke kunne la seg gjøre å forkorte denne lenkingsperioden noe. Jeg takket overstrømmende.

Men så var det dette vaksinasjonsprogrammet da. Jeg forklarte at epidemifaren ble tatt svært alvorlig i Norge, og som norsk var jeg nøye indoktrinert om alle de farer som urene sprøytespisser kunne føre med seg. Både norske myndigheter og jeg selv nærte en frykt for at vaksinasjonsprogrammet i den ærede direktørens fengsel kunne føre til at vår landsmann var blitt smittet med HIV-virus eller hepatitt og at han kunne bringe smitten med seg til Norge. «Nei, Madame, De kan ta det helt med ro», sa direktøren. «Her i Thailand er det bare folk i de høyere samfunnslag som er HIV-smittet, og det finnes naturligvis ingen slike i dette fengselet.» Tablå!

Den ressursrike, sjarmerende fangen hadde gode forbindelser i Norge. En av foreldrene var visstnok høyt oppe i Arbeiderpartiet. VG skrev nesten daglig om fangens situasjon og sendte tilmed egen reporter til Thailand. Denne journalisten kom til ambassaden for å få bistand til å komme inn i fengselet. Ambassadøren fryktet for at vi kunne komme i trøbbel dersom vi søkte adgang for journalisten uten å gjøre oppmerksom på at han var journalist og mente at vi måtte bruke rutinene for journalistbesøk. Etter min oppfatning kunne vi i så fall like godt la være å søke. Jeg valgte en mellomløsning og brukte rutinene for familiebesøk, men oppga journalistens yrke i tilknytning til navnet. Tanken bak var at vaktene som i første omgang ville komme i kontakt med ambassadens brev ikke forsto engelsk og derfor ikke ville oppdage yrkestittelen. Planen virket. Journalisten hadde tatt opp et langt intervju på lydbånd før en eller annen i de indre gemakker oppdaget fadesen og avbrøt visitten. Denne journalisten var forresten litt uvanlig. Han sendte takkebrev og tilmed en liten julegave fra VG, et sett Pedrotegninger. Jeg fikk dem innrammet og har dem på veggen som et minne. De fleste journalistene som oppsøker ambassadene er ikke så høflige og omtenksomme. De tar det som en selvfølge at utenrikstjenestens folk skal stå på pinne for dem og maser i det uendelige, men sender sjelden et ord til takk.

Til slutt klarte familien til den fengslede nordmannen noe som ingen andre klarte å gjøre dem etter i de tre årene jeg var i Bangkok. Det ble bevilget offentlige midler til kausjon. Med alle fullmakter dro jeg ut for å forhandle om frikjøp. Helt uten erfaring var jeg ikke. Da et norsk ektepar ble arrestert i DDR mens jeg var der, forsøkte myndighetene å få ambassaden til å betale 20 000 kroner for å få dem løs, men jeg svarte bare kaldt og rolig at slike folk ville vi på ingen måte betale for å få til Norge, de kunne sone den straff de hadde gjort seg fortjent til. Dermed slapp DDR-myndighetene ekteparet ut gratis. De ville heller ikke fø på vinningsforbrytere.

Forhandlingene i Bangkok gikk ikke fullt så glatt, men til sist ble vi da enige. Mot innbetaling av et gitt beløp skulle nordmannen slippe ut. Men nå hadde norsk politi brukt opp alle budsjettmidler. De hadde ikke råd til å komme og hente fangen. Vi fikk beskjed om å sette ham på flyet til København og la det stå til, så skulle de arrestere ham der og eskortere ham til Norge, der en lang, usonet fengselsstraff ventet. Nåvel, vi sendte alle opplysninger, flightnr., plassnr., ankomsttidspunkt osv.. Men da det kom til stykket, møtte politiet likevel ikke opp i København. Utrolig nok fant den ettersøkte nordmannen likevel veien til politihuset på Grønland. Men først hadde han en kjempefeiring på SAS-hotellet på VGs regning, en begivenhet som ble behørig omtalt over ørten sider i Norges største avis.

Jeg har senere flere ganger sett denne nordmannens navn i avisene. Han har hatt verv som fangetillitsmann og deltar gjerne i den offentlige debatt med velskrevne og gjennomtenkte innlegg hvor han påpeker urimeligheter og utvekster på samfunnslegemet. Jeg har en mistanke om at denne mannen er en forkvaklet idealist som har fått systemet så totalt i vrangstrupen at han nærmest ser det som etisk høyverdig å leve som forbryter. En slags illegalist og ensom opprører, med andre ord.

Skjoldmøysagaen - Innhold:

Hentet fra «http://nb.xiandos.info/w/index.php?title=Skjoldm%C3%B8ysagaen_-_FENGSELSFUGLER&oldid=13595»