Skjoldmøysagaen - FORTIDEN FRA DDR

Fordi jeg var en av de få som kunne gi noenlunde pålitelige opplysninger om DDR, fortsatte norske journalister å kontakte meg i New York når de skulle til Øst-Tyskland. En av disse journalistene var Svein Kvalheim fra Bergens Tidende, som ønsket å følge opp en reportasjeserie han hadde hatt mens jeg ennå var stasjonert i DDR. Han ba om veiledning i prosedyrer og et introduksjonsbrev. Det fikk han. Brevet var stilet til ambassadør Hintzmann, under min tid i Berlin leder for Nord-Europaavdelingen og antagelig den person i DDRs utenriksministerium som kjente Norge og norske forhold best. Hintzmann var umåtelig kunnskapsrik og svært hyggelig, men jeg må si at jeg ble skuffet da jeg hørte at han hadde påtatt seg en stilling som kommunistisk sjefsideolog i DDRs utenrikstjeneste. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham etter Murens fall, kanskje var han allerede pensjonist.

Nåvel, Kvalheim kontaktet som seg hør og bør den stedlige norske ambassadør ved ankomsten til Berlin, viste ham introduksjonsbrevet, og dermed hadde vi det gående. I et mangesiders fortrolig notat til Utenriksdepartementet besværet ambassadør Borgen seg over denne utidige ambassadesekretæren som gjorde ting hun ikke burde.

Som vanlig reagerte UD uten å undersøke saken nærmere. I et brev stemplet «Fortrolig» fikk jeg mitt pass påskrevet. Det gikk ikke an at jeg drev og skrev brev til «en høytstående tjenestemann i DDRs utenriksministerium». Jeg tenkte tilbake på mine mange hyggelige og interessante samtaler med Hintzmann og mintes sågar at han hadde gitt referenten beskjed om å legge ned pennen da jeg under min avskjedsvisitt hos ham ble overrakt en bok i gave, en oppmerksomhet som normalt ikke ble avreisende ambassadesekretærer til del. Nåvel, selvsagt kunne Hintzmann ha i oppdrag å «verve» meg. Men jeg følte meg trygg på at det ikke var noe i mitt liv som kunne brukes til pressmiddel og jeg visste meget vel at mine meninger neppe var representative for de kretser som han var interessert i. Derfor hadde jeg utvekslet synspunkter med ham om mange emner, politiske såvel som upolitiske. Jeg bestemte meg for å holde en hyggelig om enn litt ironisk tone i mitt svarbrev til departementet. Jeg innledet med å si at jeg hadde notert at min privatkorrespondanse var gjort til gjenstand for Departementets interesse og instruks og avsluttet med at jeg i henhold til instruksen skulle avholde meg fra å skrive introduksjonsbrev for norske journalister for fremtiden. Det har jeg faktisk også overholdt.

Under oppholdet i DDR var jeg blitt oppmerksom på en kvinnediskriminerende bestemmelse i den norske statsborgerloven. Det gjaldt norske kvinner som var blitt gift med tyske statsborgere under og like etter krigen og som i Norge ble nektet den konvensjonsfestede retten til å få sitt opprinnelige statsborgerskap tilbake. En av de stortingsrepresentantene som oppholdt seg i New York i forbindelse med arbeidet i FN var justiskomitéens formann Helen Bøsterud, og jeg tok saken opp med henne. Bøsterud ble interessert og lovet å ta saken opp i justiskomitéen, men noe senere fikk jeg beskjed om at «de» ikke ønsket endringer.

Da Karin Stoltenberg noe senere kom til New York for å forsvare Norges første rapport i henhold til Likestillingskonvensjonen, fikk hun spørsmål fra DDRs representant om det i den norske statsborgerlovgivningen fantes kvinnediskriminerende bestemmelser. «Jeg ante ingenting om det, men jeg bare sa nei», uttalte ekspedisjonssjefen da hun på delegasjonen skulle rapportere om gjennomgangen. Jeg påpekte at hun i så fall hadde gjort seg skyldig i en grov usannhet, og Karin Stoltenberg ble fortvilet. Dette skulle hun se til å få rettet på så snart hun kom hjem. Men intet skjedde, og noe senere tok jeg kontakt med Karin Stoltenberg. Hun kunne fortelle at hun hadde laget et notat om saken til Justisdepartementet straks hun kom tilbake til Norge, men «de» mente at det var ikke nødvendig med endringer.

Den gang var jeg bortimot femten år yngre og ikke så erfaren som jeg er nå. Når Helen Bøsterud og Karin Stoltenberg snakket om «de» trodde jeg de mente henholdsvis Justiskomitéen og Justisdepartementet. Senere har jeg jo forstått at de refererte til andre krefter, antagelig den personen som Gerhardsen hadde fått råd fra når han forega at «noen har snakket sammen».

Skjoldmøysagaen - Innhold:

• INNLEDNING
• BEINHARD KONKURRANSE
• KULTURFORSKJELLEN MANIFESTERER SEG
• I ARBEID I RETTSAVDELINGEN
• KAMP OM POSISJONER
• KURS SOM GIR PRESTISJE
• TIL DEN TYSKE DEMOKRATISKE REPUBLIKK
• KONFLIKT
• HJEMBEORDRING
• I NEW YORK
• MULTILATERALT DIPLOMATI
• FRYNSEGODENE I POLITIKKEN
• SÅNT HENDER IKKE
• ARNE TREHOLT OG ANDRE JOURNALISTER
• NY JOBB FOR STOLTENBERG?
• TREHOLT PÅ FORSVARETS HØYSKOLE
• FORTIDEN FRA DDR
• FISK SEL HVAL OG EVENSEN
• TIL ØSTEN
• U-HJELP I PRAKSIS
• PÅ STATENS REGNING
• FENGSELSFUGLER
• PATPONG
• GIFTELYSTNE NORDMENN
• KULTURSAMARBEID
• BISTAND TIL UTSLETTELSE
• VEIEN VIDERE
• SKJOLDMØYA I FELTEN