Personlige verktøy

Skjoldmøysagaen - KONFLIKT

Fra Xiandos Info

Gå til: navigasjon, søk

Den 20. juli 1980 var jeg velberget gjennom tre års prøvetid og hadde nå krav på fast ansettelse i den utenrikske fagetat, som utenrikstjenesten offisielt kalles. Men forsinkelser er regelen snarere enn unntaket i UD, og ansettelsesbrevet var ikke skrevet før jeg for første gang lot det komme til åpen konflikt, i august samme år. Jeg hadde oppdaget at kansellisten hadde gitt de lokalansatte beskjed om å innkreve et ekstragebyr på 5-6 kroner i tillegg til visumgebyret hver gang et visum ble utstedt. Den dag i dag vet jeg ikke hvem som fikk disse pengene. Ettersom jeg var sjef for ambassaden under ambassadørens feriefravær, avskaffet jeg det ulovlige gebyret med øyeblikkelig virkning og ga de lokalansatte beskjed om dette. Da ambassadøren kom tilbake fra ferie, ble det halloi! Kansellisten snakket med ambassadøren i enerom og fikk lov til å gjeninnføre gebyret. Jeg sa at som offentlig tjenestemann kunne jeg ikke rolig se på at det ble oppkrevet et ulovlig gebyr for visa jeg hadde undertegnet, og jeg ba om at saken ble sendt til Utenriksdepartementet for vurdering.

Ambassadøren laget saksfremstillingen. Den gikk i det vesentlige ut på at hans autoritet ble forsøkt undergravet. Etter en ukes tid innløp det telexsvar. Det kom fra personalkontoret i administrativ avdeling og var meget kort. Det lød: «Ambassadørens ordre skal etterkommes». Senere har jeg i Utenriksdepartementets arkiver funnet en påtegning hvor departementets øverste embetsmann, utenriksråden, har skrevet at han går ut fra at ekstragebyret ikke ble oppkrevet etter at saken ble reist. Men snusket i Berlin fortsatte og fagtjenestemann Taftøs tro på rettssikkerheten hadde fått et grunnskudd. Det skulle bli flere, men ingen rammet på langt nær så hardt som dette første.

Utenrikstjenestens folk er godt lønnet. Men få synes de tjener godt nok. For meg var det viktig å finne noe meningsfylt å gjøre i Berlin, for andre var det utsikter til ekstrafortjeneste som lokket. Mange diplomater i Øst-Berlin hadde en solid ekstrafortjeneste ved å kjøpe brennevin og sigaretter på diplomatbutikken i Øst-Berlin og selge varene i Vest-Berlin. Etter at de vesttyske tollerne begynte å gi en god dag i den diplomatiske immuniteten, ble geskjeften mer risikabel og ubehagelig. En ambassadør fra et afrikansk land ble hjemkalt etter at vesttysk tollvesen hadde funnet bagasjerommet på bilen hans fullstappet av brennevin og sigaretter. Heldigvis ble ingen nordmenn tatt.

På den norske ambassaden fant kansellisten og sjåføren en original måte for å skaffe seg ekstra inntekter. De foreslo å si opp den tyske vaskehjelpen og dele hennes lønn mot at de tørket støv mens ambassadøren og jeg satt og leste aviser. Utrolig nok gikk ikke bare ambassadøren, men også Utenriksdepartementet med på planen. Sikkerhetshensyn, sa de, husk på sikkerheten. Vaskehjelpen vasket jo gulver også i den finske ambassaden og den finske ambassadøren var medlem av kommunistpartiet, ergo var vaskehjelpen spion. Den som tviler på at en ellers oppegående og vederheftig norsk ambassadør kunne ha kommet med et så vanvittig resonnement, kan få opplysningen dokumentert på oppfordring. Mine forsøk på å fremholde de bestemmelser som norske utenriksstasjoner er forpliktet til å følge, falt på stengrunn, og kansellisten fikk sin tilleggslønn for et arbeid som ble utført i den tiden han allerede var godt betalt for. Til overmål skulle han ifølge stillingsinstruksen kontrollere sitt eget arbeid.

Skjoldmøysagaen - Innhold:

Hentet fra «http://nb.xiandos.info/w/index.php?title=Skjoldm%C3%B8ysagaen_-_KONFLIKT&oldid=11891»