Skjoldmøysagaen - KULTURFORSKJELLEN MANIFESTERER SEG

Vel installert i Rettsavdelingen fikk jeg snart syn for sagn om hvor travelt det var. Jeg satt helt uten arbeid i tre-fire dager og leste bøker og skrifter jeg fant i bokhylla. Særlig var det en perm som var interessant. Det var Utenriksinstruksen, som inneholdt alle reglene for tjenestegjøring utenlands og enda viktigere: oversikten over alle de pengemessige ytelser og tillegg jeg ville få rett til under utestasjonering. Dette var i 1977, bare to år etter at Paul Thyness i overstadig glede over Norges nyvunne oljerikdom (eller kanskje i håp om en ambassadørstilling) hadde fått Stortinget med på at norske diplomater skulle ha vel så gode økonomiske ytelser som svenskene. Nå lå vel det generelle lønnsnivået i Sverige vesentlig over det norske på den tiden og jappetidens lederlønninger var foreløpig et ukjent fenomen hos oss. Gapet mellom det jeg regnet ut jeg ville få som diplomat og det jeg ellers kunne tjene i offentlig sektor var formidabelt. Jeg besluttet å holde ut alle prøvelser og ligge lavt i terrenget.

Omsider kom min forgjenger i kontoret innom for å sette meg inn i arbeidet. Han (som i parentes bemerket nå er Stortingets høyeste embetsmann) fortalte at det var nesten ingenting å gjøre nå i ferietiden, men om jeg kunne være så snill å ettersende et vedlegg som han hadde glemt i en ekspedisjon til et annet departement et par uker tidligere? Lettet over endelig å få noe å gjøre tok jeg fatt på oppgaven. På den tiden hadde jeg 5 års erfaring som norsklærer i yrkesskolen å bygge på, så jeg mente å ha en berettiget forventning om at produktet ville holde mål. Glad og fornøyd la jeg det ferdigskrevne brevet inn til byråsjefen for underskrift.

Straks deretter ringte telefonen. Det var byråsjefen på nabokontoret. Om jeg kunne komme inn et øyeblikk? Byråsjefen satte et mysende blikk i meg og forhørte seg om hva mon jeg mente med dette brevet som jeg hadde lagt i hans posthylle. Jeg sa, som sant var, at det var et dekkbrev for et vedlegg som min forgjenger hadde uteglemt og som nå skulle ettersendes, men byråsjefen begynte med illevarslende røst å lese: Vedlagt ettersendes så og så som ved en feil ikke medfulgte departementets ekspedisjon av osv... Hva i all verden var det jeg innbilte meg? Trodde jeg virkelig at Det Kongelige Utenriksdepartement kunne gjøre feil - og sågar innrømme det? «Nei», sa byråsjefen, «her i huset er det ingen som begår feil. Av og til, men meget sjelden, forekommer det inkurier, og en misforståelse kan til nød tenkes å oppstå, men feil forekommer ikke! Merk Dem det, unge aspirant Taftø!»

Jaja, alt nytt må læres, og jeg hadde jo rikelig med tid, så det var bare å gå på med friskt mot. Ordet «feil» ble byttet ut med «inkurie» og brevet ble lagt ut på forværelset til ny skrivning. Men den dagen hadde kontordamen avsluttet og neste dag fikk kontoret en ny kontordame på opplæring. Utenriksdepartementet hadde ikke skrivemaskiner med rettetast, som hun var vant med fra maskinskrivekurset. Det måtte flere forsøk til før hun klarte å få til et brev som bare hadde to skrivefeil som var visket og rettet opp. Jeg fant ut at det fikk gjøre nytten og la det inn til underskrift. Jeg var knapt tilbake på plass før telefonen ringte. Om jeg virkelig trodde at Det Kongelige Utenriksdepartement sendte ut brev der det forekom to rettinger på like mange linjer? Nei, egentlig trodde jeg ikke det. Slikt måtte i tilfelle bero på en misforståelse eller en inkurie. I en fei fikk jeg hentet brev og kopi og neste dag ble det berømmelige vedlegget ettersendt med et dekkbrev i perfekt stand, underskrevet av byråsjefen og parafert av meg, som det første synlige tegn på at jeg nå var blitt byråkrat i Det Kongelige Utenriksdepartement, et menneske med makt, som kunne opptre på vegne av utenriksminister, statsminister, ja, kanskje selve Kongen, og skrive «Departementet mener» og krysse fingre og håpe på at ekspedisjonssjefen ikke skulle ha en helt annen mening, så han ville stryke avsnittet og skrive noe helt annet.

Jo, her var det muligheter, men prøvetida i Utenriksdepartementet er lang, hele tre år, så det var kanskje tryggest å lytte og lære foreløpig. At jeg hadde meninger lot seg vanskelig skjule, men miljøet i UD er relativt tolerant mot nykommere. Parolen er tilpasningsdyktighet, det forsto jeg forresten allerede under psykologintervjuet før opptaksprøven. I korridorene verserte det fortellinger om nyansatte som ikke ville tilpasse seg, som for eksempel unge aspirant Fridtjof Frank Gundersen, som angivelig satte de konklusjonene som ekspedisjonssjefen hadde strøket i Aftenposten i stedet. «Han ble ikke gammel i utenrikstjenesten, den karen,» sa de, og så så de på meg - lenge. Jeg følte på meg at dersom Norge hadde vært England, ville det stått bookmakers i hver korridorsving og tatt imot veddemål om hvor mange måneder det ville ta før også aspirant Taftø var ute av Huset.

Skjoldmøysagaen - Innhold:

• INNLEDNING
• BEINHARD KONKURRANSE
• KULTURFORSKJELLEN MANIFESTERER SEG
• I ARBEID I RETTSAVDELINGEN
• KAMP OM POSISJONER
• KURS SOM GIR PRESTISJE
• TIL DEN TYSKE DEMOKRATISKE REPUBLIKK
• KONFLIKT
• HJEMBEORDRING
• I NEW YORK
• MULTILATERALT DIPLOMATI
• FRYNSEGODENE I POLITIKKEN
• SÅNT HENDER IKKE
• ARNE TREHOLT OG ANDRE JOURNALISTER
• NY JOBB FOR STOLTENBERG?
• TREHOLT PÅ FORSVARETS HØYSKOLE
• FORTIDEN FRA DDR
• FISK SEL HVAL OG EVENSEN
• TIL ØSTEN
• U-HJELP I PRAKSIS
• PÅ STATENS REGNING
• FENGSELSFUGLER
• PATPONG
• GIFTELYSTNE NORDMENN
• KULTURSAMARBEID
• BISTAND TIL UTSLETTELSE
• VEIEN VIDERE
• SKJOLDMØYA I FELTEN