Personlige verktøy

Skjoldmøysagaen - KULTURSAMARBEID

Fra Xiandos Info

Gå til: navigasjon, søk

Bare noen dager etter at vi var kommet til Thailand sto det et interessant foto i den engelskspråklige avisen Bangkok Post. Det var et bilde av midnattsolen, og av teksten fremgikk det at den store kong Chulalongkorn egenhendig hadde fotografert det under sitt besøk i Norge i 1907. Selv om jeg var nykommer i Thailand, hadde jeg fått med meg såpass at det thailandske kongehuset nøt en enorm respekt, og den døde kong Chulalongkorn hadde en posisjon som omtrent tilsvarte Olav den Hellige i Norge, bare med den forskjell at Chulalongkorndagen var offisiell helligdag i Thailand mens olsokfeiringen i Norge for folk flest er Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Siden vi befant oss i 1986, regnet jeg fort ut at her var det akkurat passe tid til å prøve å lage noen jubileumsmarkeringer som kunne bidra til å gjøre Norge kjent i Thailand og Thailand kjent i Norge. Først måtte det bringes på det rene hvilke steder i Norge den thailandske kongen hadde besøkt. Jeg rekvirerte gulnede dossiers fra UD om forbindelsene mellom Norge og Thailand 1905 -1910, men der fant jeg ikke stort, bare en håndskrevet innberetning fra ambassadør Fridtjof Nansen i London om at den thailandske konge aktet seg på et lengere besøk i Norge, inkognito.

Større hell hadde vi med undersøkelsene i thailandske kilder. Etter at vi møysommelig hadde nøstet oss opp til riktig nivå, kom det en dag to ærverdige museumsfolk til ambassaden, bærende på kong Chulalongkorns private fotoalbum med over 100 fotos fra Norgesturen. Jeg gikk gjennom materialet i museumsfolkenes påsyn. Teknisk sett var bildene som feriefotos flest, stort sett elendige, men med en og annen perle iblant. Kulturhistorisk så jeg straks at jeg hadde en skatt mellom hendene. Jeg forhørte meg om mulighetene til å få bildene kopiert. Jo, det kunne la seg gjøre, men det måtte betales for arbeidet, 5 baht (knapt 2 kroner) stykket. Jeg bestilte straks to sett av samtlige bilder.

Da de bestilte bildene kom, hadde jeg allerede en plan for hvordan materialet kunne gjøres kjent, og ambassadøren undertegnet et brev der vi ba om å få sende ut en pressemelding via NTB om at vi kunne skaffe bilder fra turen til lokalaviser og museumsfolk som var interessert i dette stoffet. Vi hadde også fått tak i kongens dagbok fra turen og kunne studere hvordan en potentat fra Østen så på norske forhold ved begynnelsen av århundret. Men kulturkontoret i UD ga oss aldri noe svar på henvendelsen. Derimot fikk vi et par uker senere kopi av et brev fra UD til et eller annet museum i Oslo hvor bildene ble oversendt «for den interesse det måtte ha».

Men i mellomtiden hadde en pensjonert NRK-mann i Bangkok fått høre om disse bildene og kommet på en strålende idé. Hvorfor ikke prøve å få thailandsk fjernsyn til å reise i kong Chulalongkorns fotspor? Som tenkt, så gjort. SAS og Thai International tente på ideen og til sist fikk vi også et besøk av thailandske TV-journalister inn på UDs offisielle presseprogram. Det ble en knallsuksess. Hver dag i over en måned ble det sendt ti minutter med norske fjorder, fjell og byer på Thailands eneste TV-kanal, og Norge ble plutselig et spennende og eksotisk feriemål for den thailandske overklassen.

En vakker dag ringte kabinettsekretæren fra Det kongelige thailandske hoff. Han fortalte om den store interesse som denne programserien hadde vakt ved hoffet og antydet at HKH kronprinsesse Sirindhorn kunne ha interesse av å følge i sin oldefars fotspor til Nordkapp, forutsatt at hun fikk en mottagelse som ansto seg hennes rang. Altså var en formell invitasjon fra det norske kronprinspar, eller i det minste fra kronprinsessen, nødvendig. Saken ble øyeblikkelig rapportert hjemover med anmodning om at Slottet ble informert. Det varte og det rakk, men intet svar kom. Ambassadøren fulgte opp med telefonkontakter på høyeste nivå i UD i Oslo, men måtte skuffet konstatere at det ikke forelå noe svar fra kronprinsparets sekretariat. Da kom jeg til å tenke på at en av mine kullkamerater fra aspirantkurset i UD nå hadde stillingen som kronprinsesse Sonjas sekretær. En rask telefon, og dermed ble mine anelser bekreftet. Protokollavdelingen i UD hadde overhodet ikke tatt saken opp med kronprinsparet, de hadde lagt saken til side til den ordinære programgjennomgangen en måneds tid senere. Nå gikk ting fort, og lunsjinvitasjon på Slottet ble ordnet, men ambassadøren fikk en meget sur og fornærmet reaksjon fra Utenriksdepartementet for hans underordnedes bakdørstaktikk.

Denne kultursatsningen gikk over hele min treårsperiode i Bangkok og den skaffet meg mye arbeid, men også mange gleder. Dersom jeg hadde vært av den typen som blir dåneferdig når en kongelig smiler til meg, ville jeg vel ikke ha tålt all den oppmerksomhet som ble meg til del. Etter at ambassadøren gikk av med pensjon, ble jeg fungerende ambassadør i Bangkok. Dette medførte bl.a. at jeg representerte Norge på årets største høytidelighet, kongens fødselsdag. Ved denne anledningen står diplomatene etter rang, øverst lederen for det diplomatiske korps (doyen) og deretter ambassadørene etter ansiennitet på stedet. Nederst står ledere for diplomatiske stasjoner uten ambassadørtittel, og der sto altså jeg.

Kongefamilien går hilserunde og avpasser normalt sin konversasjon etter landets utenrikspolitiske betydning og stasjonssjefens rang. På grunn av kronprinsessens forestående Norgesbesøk stoppet imidlertid hele kongefamilien opp ved meg og ga seg inn på en lang samtale. Etter forestillingen kom de andre diplomatene bort til meg. De var grønne av misunnelse over at det var blitt gjort slik ære på meg mens de selv hadde fått et slapt og uinteressert håndtrykk. Jeg for min del må ærlig innrømme at jeg ikke følte noe som helst. Jeg hadde snakket om mitt land, javel, og kongefamilien hadde lyttet interessert, men var nå det noe spesielt?

Statsoverhoder ankom og reiste fra Bangkok, og det var alltid anledning for diplomatene til å hilse på de høye gjester ved ankomst og avreise. Ved slike anledninger sto Norges plass oftest tom. Verken ambassadøren eller jeg var interessert i å samle fotos av håndtrykk med konger og presidenter à la Gro Harlem Brundtland.

Men en gang tok jeg turen ut til flyplassen enda jeg ut fra vanlige diplomatiske adferdsregler slett ikke var nødt. Det var da verdens rikeste mann, sultanen av Brunei, sammen med sine to representasjonshustruer avla statsbesøk i Thailand og ble mottatt med fulle æresbevisninger. Å håndhilse på verdens rikeste mann, det måtte da vel gi meg et lite kick? Iallfall ble det noe å fortelle barnebarna. Det meste av dagen gikk med til transport og venting, men omsider var øyeblikket der. Norge ble ropt opp, den thailandske protokollsjefen mumlet mitt navn og min tittel og dermed var hilsningsseremonien i gang. De to dronningene glitret som juletrær og var akkurat så søte og vakre som på bildene, iallfall den yngste av dem, men jeg ble overrasket over sultanen. På bildene hadde jeg fått inntrykk av at verdens rikeste mann var en flott og høyreist type, men den slappe figuren som sto foran meg rakk meg knapt til skuldrene. Han rakte frem en vissen hånd, som det så ut til at han løftet med den største møye, og jeg tenkte i mitt stille sinn: For en trist og gledesløs tilværelse det må være å visne hen som verdens rikeste mann!

Skjoldmøysagaen - Innhold:

Hentet fra «http://nb.xiandos.info/w/index.php?title=Skjoldm%C3%B8ysagaen_-_KULTURSAMARBEID&oldid=11995»