Personlige verktøy

Skjoldmøysagaen - PÅ STATENS REGNING

Fra Xiandos Info

Gå til: navigasjon, søk

Mange thaier lever langt under fattigdomsgrensen, men nesten ingen sulter. Det har sammenheng med den buddhistiske religionen som gjør det nærmest umulig for en thai å vite at en nabo er i nød uten å hjelpe. Dessverre strekker ikke hjelpsomheten så langt at de anser seg forpliktet til å hjelpe «faranger», fremmede. Turister som har brukt opp reisekassen og slått seg til lenger enn visumreglene tilsier og flyktninger som ikke får støtte av noen internasjonal organisasjon, havner i Apeburet, eller immigrasjonsfengselet, som det heter offisielt.

Immigrasjonsfengselet i Bangkok er for meg bunnen av institusjonalisert elendighet. I et rom på 60-70 kvadratmeter tilbringer opptil 120 menn 24 timer i døgnet, noen i flere år. Deres eneste «forbrytelse» er at de er utenlandske statsborgere og uten penger til å komme seg hjem. Det serveres en tallerken ris hver dag. Ellers overlever fangene på mat som besøkende stikker til dem gjennom sprinklene, oftest bananer, derav navnet Apeburet.

Vi hadde ganske ofte nordmenn i Apeburet, men sjelden lenge ad gangen. Bjarne hadde oppgaven med å trøste dem og gi dem mat. Under besøkene ble han også kjent med andre fangers historie. Det fantes bl.a. en etnisk vietnameser som hadde bodd i Thailand hele sitt liv, men som ikke hadde «papirer». Han var blitt tatt i en razzia og sendt til Apeburet to år tidligere. Bjarne syntes synd på ham og ba meg gjøre noe. Jeg mente han kunne få det bra i en av flyktningeleirene for vietnamesere, hvor både hans thaikunnskaper og ferdigheter som sykkelreparatør kunne komme til anvendelse. Etter en papirmølle uten like lyktes det å få til en overføring. Mannens takknemlighet kjente ingen grenser. Det siste jeg hørte fra ham, var at han søkte gjenbosetting som kvoteflyktning i Norge. Akk ja, kineserne har et ordtak om at hvis du redder livet til en mann, blir du ansvarlig for resten av hans liv. Fremmedartet, ikke sant?

En som ble sittende lenge i Apeburet, var en norsk sosialklient som hadde reist til Østen på enveisbillett, og skrekk og gru, han hadde gjort det samme en gang før, for noen år siden, og blitt hjemsendt på den norske stats regning. Nå bestemte saksbehandleren i 3. administrasjonskontor, den myndige Sol Vigtel, at mannen skulle straffes, og det hardt. Altså: ingen penger fra Den Norske Stat til hjemsendelse av misdederen. Hver morgen ringte representanter for ambassader og hjelpeorganisasjoner for å gjøre oss oppmerksom på at det satt en nordmann i Apeburet. Bjarne ble lei av å bringe mat og dårlige nyheter, men Sol var urokkelig. Til slutt lyktes det ved intervensjon på høyere hold i departementet å få til en forhandlingsløsning. Mannen skulle få reisepenger mot for alltid å fraskrive seg retten til å inneha norsk pass. Det var en lettet sosialklient som satte seg på flyet fra Bangkok - etter sin siste utenlandsreise. Her jeg sitter og skriver kommer jeg på at denne mannen er en av dem som vil få fordel av Schengen-avtalen og EØS. Snart kan han komme seg ut i verden igjen. Og Sol Vigtel er blitt pensjonist. Han behøver ikke å frykte nye represalier.

Jeg for min del lurer på hva som gjøres for å hindre maktmisbruk overfor samfunnets svakeste. Mot slutten av det året da denne episoden fant sted leste jeg i salderingsproposisjonen at Utenriksdepartementet kunne overføre nesten hele bevilgningen på kontoen Hjelp til nordmenn i utlandet til annet bruk. Det hadde ikke vært behov for pengene ........

I andre etater var pengesekken vid åpen. En dag kom det en middelaldrende afghaner til ambassaden. Han var i følge med en thai på samme alder og en purung jente. Afghaneren viste frem sit nyutstedte norske fremmedpass og kunngjorde at han skulle gifte seg med jenta. Jeg vurderte situasjonen. Jenta satt og småsippet. Thaien var tydeligvis ikke faren, men en profesjonell menneskehandler. Nei, dette kunne jeg ikke være med på. Jeg sa at ambassadens myndighet når det gjaldt utstedelse av ekteskapspapirer var begrenset til norske statsborgere og at jeg derfor ikke kunne hjelpe. Men dersom han kjøpte en tur-returbillett og skaffet pass til sin tilkommende brud, kunne hun jo besøke ham i Norge og ekteskapet kunne eventuelt inngås senere. Min tanke bak dette forslaget var å gjøre det umulig for ham å få norske myndigheter til å betale billetten for jenta, idet regelverket tilsa «familiegjenforening» kun mellom ektefeller og barn/foreldre. Men der var jeg langt på jordet. Mannen ba om å få låne telefonen for å ringe flyktningekonsulenten i Oslo. Med mine egne ører hørte jeg ham be om 20 000 kroner til det omhandlede formål og gi instrukser for overføring av pengene. Afghaneren var heller ikke engstelig for å fortelle meg hvordan han hadde fått ideen om å skaffe seg en thaikone. Han bodde på flyktningeskipet «Fridtjof Nansen» og der var det andre som hadde fått ideen før ham. Slik jeg oppfattet situasjonen, ble det drevet en lukrativ prostitusjonsring - med statsstøtte til billettutgiftene.

Akkurat på dette tidspunkt hadde ambassaden et annet billettproblem. Det gjaldt en norsk statsborger, en jente på fjorten år. Faren hadde vært sjømann, men var død i kreft og den thailandske moren var rusmisbruker. Vi hadde tatt kontakt med familien i Norge og tanten og onkelen var villige til å ta jenta i huset - om bare noen ville betale billetten. Ambassaden tok saken opp med Utenriksdepartementet, men ikke tale om at noe var å hente der. Vi prøvde andre offentlige instanser, men svaret var og ble nei. Til slutt ble det skaffet penger til billett fra private kilder.

Det var ikke fritt for at ambassadesekretær Taftø var irritert over de prioriteringer som norske myndigheter tydeligvis la til grunn. I et notat med tittelen SEX-REISER MED STATSSTØTTE ble rette vedkommende gjort oppmerksom på at Norge kunne pådra seg ansvar etter den eldgamle konvensjonen om hvit slavehandel dersom det viste seg at prostitusjonsvirksomhet ble støttet med offentlige midler. Notatet ble visstnok lest i vide kretser, og trolig ble det også reagert. Fra Oslo kom det iallfall ikke flere utlendinger med fremmedpass og ba om økonomisk eller annen bistand til å få thaikoner til Norge.

Derimot fikk vi telefax fra Gjøvik. En politisk flyktning fra Bangla Desh hadde fått et større pengebeløp for å forsøke å få sin kone og sine barn ut av Bangla Desh. Siste gang flyktningekontoret hadde hørt fra mannen var i Bangkok, men det var lenge siden, og nå fryktet de for at noe hadde tilstøtt ham. Om vi kunne prøve å oppspore ham og få ham til å ringe flyktningekonsulenten? Utrolig nok er det relativt lett å finne utlendinger som oppholder seg i Bangkok. Etter et par-tre dager kom mannen til ambassaden for å ringe «hjem» til Gjøvik. Neida, han hadde det bare bra, alt gikk fint, men han trengte mer penger. Rundt tre tusen dollars skulle forhåpentligvis rekke.

Et par uker senere kom mannen til ambassaden, strålende av lykke, med en thaikvinne ved sin side. Han skulle gifte seg og trengte de nødvendige papirer. «Men du har da kone og barn i Bangla Desh», innvendte jeg. «Langtifra», mente mannen, henne hadde han skilt seg fra, og ville jeg ikke tro ham, så kunne jeg ringe hans bror i Bangla Desh som hadde vært vitne da han gjentok skilsmisseerklæringen de foreskrevne tre ganger. Tja, hva skal man si til sånt? Jeg tok tilflukt til den vanlige byråkratmetoden og sa: «Dette blir for vanskelig for meg, det må du ta opp på et annet kontor». Og har de ikke flyttet til Norge, så må vel «flyktningen» reise ut av Thailand hver tredje måned mens pengene til en god levemåte strømmer inn på hans norske bankkonto. Gadd vite hvor mange det er som i statistikken opptrer som «kvoteflyktninger» bosatt i en eller annen norsk kommune, men som det meste av året oppholder seg i sitt hjemlands nærhet, eller sågar driver business i det landet de opprinnelig kom fra?

Skjoldmøysagaen - Innhold:

Hentet fra «http://nb.xiandos.info/w/index.php?title=Skjoldm%C3%B8ysagaen_-_P%C3%85_STATENS_REGNING&oldid=11982»