Personlige verktøy

Skjoldmøysagaen - TIL DEN TYSKE DEMOKRATISKE REPUBLIKK

Fra Xiandos Info

Gå til: navigasjon, søk

Vårt flyttelass gikk til Berlin. Det var på ingen måte etter ønske. Den dagen beordringsbeskjeden kom, strømmet det både tårer og kritikk mot «ho mamma» i den lille leiligheten i Helgesensgate. Men familien, som hadde drømt om Californias solfylte strender og regnet med at en statlig arbeidsgiver ville ta hensyn til barns skolemuligheter og ektefelles arbeidsmuligheter, var sporty og godtok snart at «den som vil være med på leiken, lyt tåle steiken», også når det uventede dreier seg om tåkeheimen fra bøker om konsentrasjonsleiropplevelser, ispedd en kommunisme uten menneskelig ansikt.

Er det ikke underlig hvordan vi som hører til etterkrigsgenerasjonen uten vårt eget vitende er opplært til å hate og frykte alt som er tysk? Uhyggesfølelsen var påtagelig da vi en regnvåt sommerkveld kjørte den nyinnkjøpte, avgiftsfrie Volvoen inn i underetasjen på Metropol Hotel i det som i UD gikk under navnet Øst-Berlin, men som lokalt het Berlin-Hauptstadt. Heldigvis ble opptakten til tjenesten i Berlin svært positiv. Ambassaden hadde en kansellistvikar som virkelig forsto hva jobben hans gikk ut på. Med uovertruffen effektivitet og uoppslitelig humør hadde han på et blunk ordnet det som for den virkelige kansellisten ville tatt minst et halvår. Dessverre fikk jeg bare nyte godt av Roger Kraves bistand i fjorten dager, men da var så godt som alle praktiske ting i orden.

Arbeidet i Berlin minte på mange måter om den første uken i Rettsavdelingen. Det fantes ikke så mange bøker og skrifter å lese, men til gjengjeld hadde vi aviser, høye berg av aviser. Fra klokken ni om morgenen og frem til lunsjtider gjorde verken ambassadøren eller jeg annet enn å lese aviser. Etterhvert kom det for meg at det måtte være en ufornuftig sløsing med statens midler å ha to fagtjenestemenn til å sitte i Berlin og lese aviser og et betydelig personale for å gå oss til hånde. Jeg bestemte meg for å finne noe mer meningsfullt å ta meg til, men hva i all verden skulle det være?

En dag kom løsningen på mitt problem i form av to middelaldrende kvinner som besøkte ambassaden. De var såkalte «soldatbruder», norske kvinner som var blitt gift med tyske soldater som hadde vært stasjonert i Norge under okkupasjonen. Den ene var blitt enke og ville flytte hjem til Norge, og den andre mente at hun nå var den eneste soldatbrud fra Norge som fortsatt befant seg i DDR.

En av mine oppgaver på ambassaden var å visere pass, og ettersom alle de tyskgifte kvinnene måtte søke visum og betale dyrt for å få komme inn i Norge på familiebesøk, visste jeg at hun langtfra var alene. Der og da bestemte jeg meg til å utføre en oppgave: å skape samhold og kontakt mellom de norske kvinnene i DDR.

Møysommelig tok jeg fatt på de siste tre års visumsøknader for å finne personer med tidligere norsk statsborgerskap. Etter å ha gått gjennom hele bunken hadde jeg rundt 70 navn. Så gjenstod bare å lage en sammenkomst som ikke støtte an mot DDRs strikse lovverk om kontakt mellom DDR-borgere og diplomater.

I DDR var det lovfestet at alle invitasjoner fra utenlandske diplomater til DDR-borgere skulle gå gjennom DDRs utenriksministerium hvor det ble foretatt en registrering og siling. Det fantes to unntak, nemlig nasjonaldagsmottagelser og kulturelle tilstelninger. Det lakket og led nå mot vår, og Bjarne og jeg bestemte oss til å holde en skikkelig syttende-mai-fest. Vi sendte ut invitasjoner til de 70 jeg hadde på min liste. De fleste bodde langt unna, og vi regnet med at bare en brøkdel ville komme. Derfor skrev vi, dristig nok, at de gjerne måtte ta med andre norsktalende som ikke selv hadde fått invitasjon.

I Øst-Berlin hadde det helt fra ambassaden ble opprettet i 1973 vært tradisjon at ambassadesekretæren sto for syttendemaiopplegget, ikke ambassadøren. Tidligere var det en helt privat sammenkomst for ambassadens egne ansatte med ektefeller og barn. Samtlige fikk naturligvis invitasjon også til vår fest, og alle takket ja. Etterhvert som svarene fra de andre inviterte strømmet inn til ambassaden, ble ambassadøren betenkt og rapporterte til overordnet instans, nemlig ambassadørfruen. I begynnelsen av mai fikk jeg en opprigning fra den meget formelle fruen, som vel nok hadde drukket dus med meg (i motsetning til ektemannen), men som jeg selv i tankene ikke finner på å kalle ved fornavn. I udiplomatiske vendinger foreholdt ambassadørens frue meg at hun fant det meget upassende at jeg uten å rådføre meg med henne hadde invitert «disse forferdelige menneskene». Gleden over Grunnlovsdagen ville for henne bli helt ødelagt dersom hun skulle måtte oppholde seg i samme rom som «de som hadde sveket da det gjaldt» og som nærmest hadde forrådt sitt fødeland. Kunne jeg ikke avlyse selskapet? Jeg svarte meget høflig at det var leit at hun følte det slik, og selv om ambassadøren hadde takket ja, ville jeg på ingen måte bli fornærmet dersom hun, han eller begge holdt seg borte. Når det derimot gjaldt selskapet som sådant, ville det under ingen omstendigheter bli avlyst. For bruken av de representasjonsmidler jeg var blitt tildelt sto jeg ansvarlig bare overfor inspektøren for utenrikstjenesten. (i parentes bemerkes det at reglene ble endret to år senere slik at ambassadørene fikk bestemmende innflytelse på bruken av underordnede tjenestemenns representasjonsmidler). Ambassadørfruen forsto at jeg var upåvirket av hennes henvendelse. Kanskje var hun også litt nysgjerrig. Både hun og ektemannen dukket opp på festen, men året etter var de «opptatt på annet hold».

Det ble en uforglemmelig syttendemai. Aldri, verken før eller siden, har jeg syntes at representasjonspenger som jeg har anvendt på vegne av den norske stat har blitt bedre brukt. I leiligheten hos oss vrimlet det av folk. Alle rom var tatt i bruk til representasjonsformål. Sengene var stuet vekk i et kott eller kamuflert som sittemøbler. Mer enn hundre norsktalende hadde funnet veien til Berlin fra Stralsund i nord til Karl-Marx-Stadt (Chemnitz) i sør. Det var folk fra alle samfunnslag og av mange politiske anskuelser. En ting hadde alle til felles, kjærligheten til Norge og til sin familie. Da en av de yngre i selskapet stemte gitaren og begynte å synge «Å eg veit meg eit land», var det mange som tørket en tåre i smug og enda flere som lot tårene strømme fritt.

Fra denne datoen, 17. mai 1980, og frem til gjenforeningen av Tyskland var det et organisert norsk samfunn i DDR. Medlemmene kom sammen regelmessig og støttet og hjalp, ikke bare hverandre, men også nordmenn på gjennomreise og «tyskerunger» som prøvde å komme i kontakt med familie i DDR. Som resultat av to års arbeid som diplomat i Berlin er det kanskje ikke mye å skryte av, men det er neppe noen vestlig diplomat som har oppnådd større resultater i de 17 årene det var diplomatiske forbindelser mellom Den tyske demokratiske republikk og NATO-landene.

Skjoldmøysagaen - Innhold:

Hentet fra «http://nb.xiandos.info/w/index.php?title=Skjoldm%C3%B8ysagaen_-_TIL_DEN_TYSKE_DEMOKRATISKE_REPUBLIKK&oldid=11849»